Livet

Yogaqueen

Vel, det var kanskje litt å ta i. Men at jeg etter hundre runder inni hodet (og hundre forsøk på overtalelse fra mine to gode venninner) endelig bestemte meg for å ta yogakurs, det stemmer! Jeg har vel alltid tenkt på trening som å gå et sted der en person peser meg til jeg er nærmest lilla i trynet. I tillegg har jeg ekstremt lite selvdisiplin når det kommer til egentrening, jeg funker best når jeg vet noen venter på meg. Ikke at yogainstruktøren kommer til å gjøre det, men jeg er flink til å late som. Akkurat som da jeg lata som at Maja på SATS venta på meg til enhver "Høy puls uten hopp" hver tirsdag klokka 1630 i godt over et år. Noe som resulterte i at jeg stressa meg gjennom mila frem til den høye dørstokken, over den og ned til SATS omtrent hver uke. Og kom litt flau da jeg hadde skippa forrige.. Men lilla i trynet blir jeg nok ikke av yoga, eller det vet jeg ikke, men det tror jeg ikke er meningen heller. 20 år med håndball kombinert med dårlig styrketrening har satt spor, og jeg har blitt nødt å tenke litt "outside the box". Alternativet det siste halve året har vært så godt som ingen trening, og det blir verken energi eller bedre kropp av det.

Så; i kveld har jeg vært på første økt på nybegynnerkurset til Satya Yoga, et senter som har avdeling både i Sandnes og Stavanger. Kurset avholdes i Sandnes og to timer med Iyengaryoga ble gjennomført i kveld altså. Uten at jeg har veldig mye kunnskap om yoga, så forstod jeg at typisk for Iyengar er mye bruk av ekstra utstyr som klosser, puter og tepper, alt for å kompensere der kroppen har utfordringer, slik at det blir mest mulig sunn trening. Noe som passer mine skuldre, min rygg, mitt bekken og mine knær særs godt. Vi gikk gjennom kanskje 15-20 stillinger; stående, liggende og sittende. Alle med hvert sitt lange, snodige navn på sanskrit. Tror jeg lo litt inni meg da instruktøren sa de to første, men ble vant til det etterhvert. Vi snakker "Adho Mukha Svanasana" eller "Virabhadrasana".. Uansett. Jeg har en helt rar følelse i kroppen nå. Føler meg sliten overalt, til og med i hodet. Men energien er på topp! Helt siden jeg kom hjem fra østlandet på onsdag, har kofferten lagt på gulvet i stua, uutpakka, og skittentøyskurven vært overfull, men ikke søren om jeg har giddet å gjøre noe med noen av dem. Men i kveld; jadda.. fiksa koffert, vaskemaskinen durer og går. Mulig det bare var fordi jeg endelig har gjort noe annet enn å trykke baken nedi sofaen og glo på kassa, eller så var det rett og slett ny post-yoga-energi. Inntil videre velger jeg å tro det siste.

Tror forresten kroppen er lilla inni, dog lyslilla, for noe lyst har kommet over humøret i tillegg. Hurra for yoga, eller hurra for en ny aktivitet!

God helg!

Stilt gitt..

Her var det jaggu stille.

Vet ikke om jeg tør bryte stillheten, om jeg har noe fornuftig å bryte den med. Ikke aner jeg hvorfor jeg plutselig kom på denne bloggen igjen heller. Måtte til og med ta en telefon til min kjære far for å finne ut på hvilken adresse jeg kunne finne min egen blogg.. Han kunne informere meg om at siste innlegg var 30. november 2010, 1 mnd inn i Boliviaeventyret jeg trodde jeg skulle skrive ofte om. Og det kunne jeg gjort. Det mangla ikke på opplevelser, både gode og vonde, som kanskje kunne interessere flere enn meg. Hvertfall familien og mine gode venner. Men altså; sånn ble det ikke.

Så var det det fornuftige å bryte stillheten med, eller en grunn til å lete opp ens egen blogg igjen. Jeg tror kanskje det er et underliggende behov for å skrive igjen. Jeg har jo egentlig aldri hatt et behov for å skrive, jeg, men jeg setter meg i situasjoner der jeg bare må. Som studier. Og der er jeg igjen. Hadde lyst å skrive dessverre, men det er vel ikke helt politisk korrekt. Jeg skal være glad jeg har muligheten, og denne gangen får jeg faktisk betalt for å bli klokere. Så; dessverre unnlates.

Hva er annerledes fra 30.11.10 og nå, sånn rent bortsett fra at jeg befinner meg i Norge, ikke lever et spennende, bekymringsløst og opplevelsesrikt liv i Bolivia? En del. Derfor bestiller jeg meg snart en flybillett tilbake til Bolivia! For å få litt av det samme tilbake. Det vil bli annerledes, det er klart. Jeg reiser med andre folk, det er kun for en kortere ferieperiode, Bolivia er sikkert bittelitt forandra, jeg kommer til å bo et annet sted og forventningene er stort sett satte. Men jeg får treffe igjen mange av de flotte menneskene jeg møtte der nede. Og blant alle dem; først og fremst de fantastiske jentene jeg jobbet med på barnehjemmet! Kan ikke vente til den dagen kommer, den dagen jeg trer inn døra på Evangelina Booth igjen, som jeg hver dag i 4 måneder ble mottatt med minst 20 overfallende jenter som glade ville gi meg en klem og holde meg i hånda. (Det hører med en del overfallende lus i den sammenhengen også, men det er det jaggu verdt - ingen tvil! De samme jentene plukker de fleste enkelt ut igjen uansett). Det gleder jeg meg til og går på jobb hver dag for.

Denne gjengen - denne døra..