Livet

Yogaqueen

Vel, det var kanskje litt å ta i. Men at jeg etter hundre runder inni hodet (og hundre forsøk på overtalelse fra mine to gode venninner) endelig bestemte meg for å ta yogakurs, det stemmer! Jeg har vel alltid tenkt på trening som å gå et sted der en person peser meg til jeg er nærmest lilla i trynet. I tillegg har jeg ekstremt lite selvdisiplin når det kommer til egentrening, jeg funker best når jeg vet noen venter på meg. Ikke at yogainstruktøren kommer til å gjøre det, men jeg er flink til å late som. Akkurat som da jeg lata som at Maja på SATS venta på meg til enhver "Høy puls uten hopp" hver tirsdag klokka 1630 i godt over et år. Noe som resulterte i at jeg stressa meg gjennom mila frem til den høye dørstokken, over den og ned til SATS omtrent hver uke. Og kom litt flau da jeg hadde skippa forrige.. Men lilla i trynet blir jeg nok ikke av yoga, eller det vet jeg ikke, men det tror jeg ikke er meningen heller. 20 år med håndball kombinert med dårlig styrketrening har satt spor, og jeg har blitt nødt å tenke litt "outside the box". Alternativet det siste halve året har vært så godt som ingen trening, og det blir verken energi eller bedre kropp av det.

Så; i kveld har jeg vært på første økt på nybegynnerkurset til Satya Yoga, et senter som har avdeling både i Sandnes og Stavanger. Kurset avholdes i Sandnes og to timer med Iyengaryoga ble gjennomført i kveld altså. Uten at jeg har veldig mye kunnskap om yoga, så forstod jeg at typisk for Iyengar er mye bruk av ekstra utstyr som klosser, puter og tepper, alt for å kompensere der kroppen har utfordringer, slik at det blir mest mulig sunn trening. Noe som passer mine skuldre, min rygg, mitt bekken og mine knær særs godt. Vi gikk gjennom kanskje 15-20 stillinger; stående, liggende og sittende. Alle med hvert sitt lange, snodige navn på sanskrit. Tror jeg lo litt inni meg da instruktøren sa de to første, men ble vant til det etterhvert. Vi snakker "Adho Mukha Svanasana" eller "Virabhadrasana".. Uansett. Jeg har en helt rar følelse i kroppen nå. Føler meg sliten overalt, til og med i hodet. Men energien er på topp! Helt siden jeg kom hjem fra østlandet på onsdag, har kofferten lagt på gulvet i stua, uutpakka, og skittentøyskurven vært overfull, men ikke søren om jeg har giddet å gjøre noe med noen av dem. Men i kveld; jadda.. fiksa koffert, vaskemaskinen durer og går. Mulig det bare var fordi jeg endelig har gjort noe annet enn å trykke baken nedi sofaen og glo på kassa, eller så var det rett og slett ny post-yoga-energi. Inntil videre velger jeg å tro det siste.

Tror forresten kroppen er lilla inni, dog lyslilla, for noe lyst har kommet over humøret i tillegg. Hurra for yoga, eller hurra for en ny aktivitet!

God helg!

Stilt gitt..

Her var det jaggu stille.

Vet ikke om jeg tør bryte stillheten, om jeg har noe fornuftig å bryte den med. Ikke aner jeg hvorfor jeg plutselig kom på denne bloggen igjen heller. Måtte til og med ta en telefon til min kjære far for å finne ut på hvilken adresse jeg kunne finne min egen blogg.. Han kunne informere meg om at siste innlegg var 30. november 2010, 1 mnd inn i Boliviaeventyret jeg trodde jeg skulle skrive ofte om. Og det kunne jeg gjort. Det mangla ikke på opplevelser, både gode og vonde, som kanskje kunne interessere flere enn meg. Hvertfall familien og mine gode venner. Men altså; sånn ble det ikke.

Så var det det fornuftige å bryte stillheten med, eller en grunn til å lete opp ens egen blogg igjen. Jeg tror kanskje det er et underliggende behov for å skrive igjen. Jeg har jo egentlig aldri hatt et behov for å skrive, jeg, men jeg setter meg i situasjoner der jeg bare må. Som studier. Og der er jeg igjen. Hadde lyst å skrive dessverre, men det er vel ikke helt politisk korrekt. Jeg skal være glad jeg har muligheten, og denne gangen får jeg faktisk betalt for å bli klokere. Så; dessverre unnlates.

Hva er annerledes fra 30.11.10 og nå, sånn rent bortsett fra at jeg befinner meg i Norge, ikke lever et spennende, bekymringsløst og opplevelsesrikt liv i Bolivia? En del. Derfor bestiller jeg meg snart en flybillett tilbake til Bolivia! For å få litt av det samme tilbake. Det vil bli annerledes, det er klart. Jeg reiser med andre folk, det er kun for en kortere ferieperiode, Bolivia er sikkert bittelitt forandra, jeg kommer til å bo et annet sted og forventningene er stort sett satte. Men jeg får treffe igjen mange av de flotte menneskene jeg møtte der nede. Og blant alle dem; først og fremst de fantastiske jentene jeg jobbet med på barnehjemmet! Kan ikke vente til den dagen kommer, den dagen jeg trer inn døra på Evangelina Booth igjen, som jeg hver dag i 4 måneder ble mottatt med minst 20 overfallende jenter som glade ville gi meg en klem og holde meg i hånda. (Det hører med en del overfallende lus i den sammenhengen også, men det er det jaggu verdt - ingen tvil! De samme jentene plukker de fleste enkelt ut igjen uansett). Det gleder jeg meg til og går på jobb hver dag for.

Denne gjengen - denne døra..

Bittelitt fra Evangelina Booth

Oppussing för 38-aarsjubileet. Tío Edwind i full gang med den lekre rosamalingen.. Men tro ikke at det var de voksne som gjorde mest under oppussingen - jentene stod selvsagt for saa og si alt! Og neimen om de hadde malebukser, malegensere osv.. Jeg gikk rundt og var redd for aa faa maling paa klaerne, og der malte jentene (og oedela med masse maling) i et av sine faa antrekk uten aa mukke.. Skamme meg, burde jeg.

Litt av "gaardsplassen".. Rent og ryddig, ikke sant? Jentene har faste oppgaver som de gjoer hver dag, opp til flere ganger om dagen. Saa hele hjemmet er prikkfritt til enhver tid...


Bildet er fra et av lekserommene paa hjemmet. Hver dag, etter alle huslige plikter er unnagjort, sitter jentene og gjoer lekser. Til dette er det meningen at vi skal vaere behjelpelige, men det er litt vanskelig saa lenge spansken ikke enda er helt paa topp. Men heldigvis har de universitetsstudenter som kommer hver formiddag og hjelper dem.
Her vaskes det toey til den store gullmedaljen. Hjemmet har en vaskemaskin, men siden det er faa bolivianere som har raad til slike hjelpemidler, er det viktig at jentene laerer seg aa vaske toey. Fra de er 10 aar maa de vaske alt toey selv, de under 10 vasker kun sokkene sine.

Business and pleasure

En liten oppdatering fra oss over dammen..

Forrige uke var vår første "normale" uke; med full jobb og spanskundervisning nesten hver dag. Vi har lagt inn et ønske til Majoraen om å få jobbe litt kvelder også, så på torsdag var vår første kveld på pikehjemmet. Det var en positiv opplevelse, jentene så ut til å være hakket mer avslappet enn de pleier. I løpet av dagen har de lite fritid til feks lek (noe jeg selvfølgelig ikke syns er spesielt bra). Hele formiddagen går med til praktiske oppgaver og lekser, istandgjøring av hår og klær, før de går på skolen 1330-18. Derfor var det deilig å se de noe mer avslappet på kvelden enn de gjør på formiddagen (selv om de har plikter og lekser da også).

På lørdag var vi og besøkte Stina og Madeleine som sitter fengslet her nede. I forkant hadde jeg lurt en del på hvorvidt de egentlig ønsker besøk av oss, og måtte spørre meg selv også om hvorfor jeg faktisk ønsker å besøke dem. Jeg var litt stresset for at de skulle føle seg som en turistattraksjon for oss.. dog Siw hadde fortalt oss at de syns det er hyggelig med besøk fra Norge, bare for å se andre ansikter, få prate litt norsk osv. Litt om og men for å komme inn - måtte levere fra oss passet i inngangen bl.a. Det var ikke jeg spesielt glad for; følte ikke jeg hadde noen garanti for å få det tilbake liksom. Man vet jo aldri helt her i Bolivia. Men det gikk fint. Da vi gikk ut pekte jeg bare på hvilket pass som var mitt, og det tok dama i registreringa for god fisk, uten videre sjekk... Da vi kom inn i selve fengselet betalte vi 1 krone for å få ei dame til å rope over høyttalerne at Stina hadde besøk. Det tok litt tid før hun kom ned til oss, men noen andre damer kunne fortelle oss at hun var i dusjen. Tydelig at det er små forhold.. Til slutt kom Stina. Hun gav oss klar beskjed om at hun ikke svarte på noen spørsmål og at vi heller ikke fikk se barnet. Jeg kan nok forstå hvorfor hun sier det, det er sikkert mange som kommer for å spørre og grave om ting og tang, men det hadde virkelig vi ikke tenkt til, så ble litt satt ut av den "talen" i starten. Men etterhvert forstod hun sikkert at vi ikke hadde kommet for å utspørre dem, så tilslutt kom hun faktisk med ungen óg. Madeleine kom også etter en stund, hyggelig hun også, dog litt mer stille enn Stina. Alt i alt var det hyggelig, men snodig å besøke dem, og vi kommer til å gjøre det igjen. Også var det litt spesielt og trist å dra fra dem, bare tanken på at de faktisk MÅ bli igjen inni "hølet" der, og vi kan gå ut å kose oss, feste osv. Synes jo veldig synd på dem, men det lønner seg liksom ikke å smugle kokain, kan du si.

På lørdagskvelden var vi ute for å feire Emmas bursdag! 23 år krever sin feiring vettu. Totalt var vi 9 stk; Gloria fra Bolivia, Helena fra Tyskland, Siw, Rune, Janne, Vibeke, Dina, jeg og bursdagsbarnet. Var på kinesisk restaurant med utrolig god mat, og Emma fikk kake med lys på og bursdagssangen på høyttalerne! Etterpå gikk vi på en konsertplass og overvar en veldig livat konsert med et boliviansk band, Atajo. Bandet blander rock og boliviansk musikk - utrolig kult! Videre gikk turen til et diskotek.. og der ble vi jaggu til halvseks om morgenen. De stenger ikke for tidlig her, for å si det sånn. Men moro lell.. og for å gjøre bursdagsfeiringa helt komplett, hadde vi jaggu et lite nachspiel i leiligheten også. Det gjentas ikke ofte, kjenner jeg.

I går var vi på besøk hos Boliviafamiliens stolthet; pikehjemmet Corazon Grande Casa Baste Fanebust. Hjemmet oppført til ære for Boliviafamiliens store grunnlegger med det store hjertet for barna i Bolivia! Og for en god atmosfære Siw har klart å lage der! Emma og jeg følte oss hjemme med én gang! Det ligger 15-20 minutters kjøretur fra Cbba, og det kunne vi merke på bl.a luften. For første gang på 2 uker kjente jeg ordentlig frisk luft! Deilig..

Andre observasjoner gjort i Bolivia som fascinerer stort: maurene! De som fant opp begrepet "arbeidsmaur" har tydeligvis vært i Bolivia! Fy søren som maurene her nede jobber! De må være den arten som er mest ivrig i tjenesten sin her... Alltid går de rundt med gress, blomster eller lignende på ryggen. Jeg er overimponert! Og når jeg går på gata passer jeg meg for å ikke tråkke på dem.. får jo helt dårlig samvittighet av å drepe sånne som jobber så hardt! Maurene i Norge burde ta seg en tur til Bolivia for å lære rett og slett, de er altfor late hjemme. Dermed basta!

Chao amigos!
Lene

5 dager i Cochabamba

Nå har vi altså vært i Cochabamba i 5 dager, og allerede fått oppleve mye spennende. På torsdag var vår første dag på pikehjemmet; endelig fikk vi treffe alle de skjønne jentene (47 i tallet) vi bare har sett bilder av. For meg var det veldig sterkt, jeg satt med gråten i halsen flere ganger den dagen. Mange av de små kastet seg rundt halsen på oss og sloss om vår oppmerksomhet "tía tía tía". De kaller oss for "Tía Emma" og "Tía Lene", som betyr tante Emma og tante Lene; bare det synes jeg er utrolig koselig. Den dagen hadde jentene fri fra skolen på ettermiddagen fordi de skulle ha danseoppvisning på kvelden. Dermed hadde de en del ekstra fritid som kunne brukes til frilek. På kvelden overvar vi danseoppvisninga, utrolig kjekt, men du og du så langdrøy.. De minste jentene sovna jo halvveis stakkars. Alle klassetrinnene hadde hver sin oppvisning i tillegg til at lærerne skulle få vist seg frem litt.



På fredag var vi på jobb fra 9 til 1330. Da fikk vi oppleve hvordan en "normal" dag kan se ut. De gjør lekser fra 9-10, så har de en liten halvtime pause før leksene igjen gjøres fra 1030-1130. Middagen serveres kl. 12 og før den tid må jentene ha ordnet håret skikkelig og tatt på seg sokker! Da var det altså veldig populært å få fikset håret av de nye tantene.. litt mer populært med Emma som kan litt fletter og sånn, men noen ville ha min kjedelige hestehale også faktisk. Etter middagen må de huslige pliktene gjøres, før de går til skolen 1330.

På lørdag var Dina, Emma og jeg med Siw og Rune på Oscar Ahlm, et guttehjem som ligger i Quillacollo, en liten by litt utenfor Cochabamba. Rune jobbet som frivillig på dette hjemmet for 5 år siden. Den gangen hadde han bl.a. arrangert en liten løpekonkurranse for guttene på hjemmet, noe som hadde vært veldig populært, så det ble en liten reprise av denne. Helt fantastisk å se så engasjerte og ivrige gutter! Det var ikke rare premiene han hadde kjøpt inn, men de var så stolte likevel! Jeg filmet hele seansen med kameraet til Rune, så når han får redigert filmen og lagt den ut, skal jeg linke til denne, så får dere en liten smakebit av hvilken glede og engasjement guttene viste.

Dette hjemmet lå som nevnt i en liten by, litt ut på landsbygda. Dette var noe annet enn Cochabamba, litt mer Bolivia rett og slett. Siw fortalte oss om at her tar man ofte loven i egne hender, noe vi også fikk se advarsler om. På strømstolpene rundtom hang det tøydokker med skriften "Slik dør du, tyv", og det gjør dem også faktisk, evt brent levende på bål. Jeg torde rett og slett ikke se meg så mye rundt, i tilfelle det skulle henge en og annen i trærne..

Denne lørdagen var det en stor danseparade i byen. Alle universitetsstudentene i Bolivia danset forskjellige danser, hver spesielt for sitt område eller region. Utrolig morsomt å få oppleve. Vi satt på en fortauskafe og fikk se dette på nært hold. Litt 17.mai-stemning var det.

Vi legger ut bilder på Facebookgruppen, det tok altfor lang tid her på bloggen.

Emma og Lene

Reisen til Bolivia

Etter null søvn og mye spenning reiste vi fra Sarp 0345 natt til mandag. Vel fremme på Gardermoen gikk vi håpefulle til innsjekk.. Det skulle ikke gå så smertefritt som vi håpet. Vi har hele tida vært bevisst på at uten visum kan man kun være i Bolivia i 90 dager. Planene våre var å dra til Peru eller Chile før den tid, for så å reise inn til landet igjen. De fleste vi har snakket med har fortalt oss at det ”er sånn man gjør det enklest”. Men uten bevis på det, som i fly- eller bussbilletter, ville ikke British Airways sende oss avgårde. Må innrømme vi ble litt stressa da.. Ikke hjalp det på at ho dama i skranken var ufin og litt hånlig heller. Heldigvis hentet hun en mye hyggeligere og hjelpsom mann som skulle hjelpe oss å ombooke flighten fra Buenos Aires, slik at vi skulle ha en billett med retur før 90 dager. Siden alle flyene fra BA var fulle, fikk vi en halvtime på oss til å booke billett til Peru. Det gikk på håret… og kostet oss 2400 kroner. Men det gikk, og vi kunne endelig gå gjennom sikkerhetskontrollen og starte den lange reisen mot Bolivia.

Fire flyturer, 3 Sobril og 30 timer senere landa vi endelig i Cochabamba 0850 tirsdag morgen. På flyplassen fikk vi en varm velkomst av Siw og Dina-Jorunn, utrolig koselig. Til og med blomster fikk vi! Siw er den utrolige dama som driver Boliviafamilien i Bolivia, og som har viet livet sitt til barna i Cochabamba. Til nå har hun vært her i 16 år! Dina-Jorunn jobber også som frivillig ved Evangelina Booth, og som vi også nå deler leilighet med. Vi tok taxi rett til leiligheten for å legge fra oss sekkene og skifte litt, før vi gikk ut for å få i oss noe frokost. Leiligheten er veldig fin, vi har vært kjempeheldige rett og slett. Den ligger ca 20 minutter å gå fra sentrum og 10 minutter fra pikehjemmet. Her deler Emma og jeg rom og sammen med Dina har vi stor stue, kjøkken, bad, to verandaer og en takterrasse. Skal få lagt ut noen bilder etterhvert.

I går kveld var vi veldig slitne, men gikk ut og spiste middag sammen med Dina. Det ble ikke lange byturen, for jeg holdt på å sovne ved bordet.. Det tar jaggu på å reise over 30 timer for en som har bikka 30...